11
.
1
2019

Carl I. Hagen sine "råd" til FRP sine forhandlere i regjeringsdiskusjonen

Foto: FrP

I regjeringsforhandlingene som nå pågår er det fire hovedaktører. For det første har vi de politiske partiene som deltar ved sine forhandlere. For det andre har vi pressen. Kommunikasjonen foregår på flere plan, og det drypper til stadighet innspill, momenter og synspunkter gjennom media. For det tredje deltar opinionen, altså meg og deg, gjennom våre merknader, kommentarer og andre ytringer - gjerne på sosiale medier. Vær trygg på at dette blir videreformidlet til de som forhandler.

Og for det fjerde; Carl I. Hagen!

Aftenposten har den 11. januar 2019 et oppslag med tittelen "Carl I Hagen sine råd til FRP sine forhandlere". Her gir Hagen klar beskjed om hva han (og resten av "grasrota" i FrP) forlanger av resultater i regjeringsforhandlingene:

Carl I. Hagens krav til Frp: Færre innvandrere til Norge og ingen nye flyktninger til Oslo

– Vi krever innstramminger særlig i familiegjenforeninger. Når flyktninger reiser til hjemlandet på ferie eller for å hilse på familien, reagerer vanlige velgere, sier Carl I. Hagen.

– De har fått beskyttelse fordi de er truet på livet. Da snakker vi om ren immigrasjon til Velferdslandet Norge som sikrer dem mat, bolig, utdanning og helse, mener Hagen.

Ifølge Hagen er det et «voksende raseri i befolkningen» mot slike hjemreiser.

I en forhandlingsprosess kan det være nyttig å skaffe seg legitimitet utad. Vi ser til stadighet at forhandlere på forhånd gir uttrykk for sine mål og posisjoner. I min forrige blogpost viste jeg at det kan gå galt hvis man utad binder seg til posisjoner og mål uten at man er trygg på at det er mulig å oppnå målet. Torbjørn Jagland sine 36,9 % fra Stortingsvalget i 1997 står som en bauta i negativ forstand.

Vi har også eksempler på det motsatte. Jeg har tidligere skrevet om Hellas og landet sine forhandlinger med EU om lettelser i finansielle forpliktelser. For å skaffe seg ryggdekning og legitimitet før de avsluttende forhandlingene med EU, gjennomførte Hellas en folkeavstemning om landets posisjon og krav i forhandlingene med EU. Flere røster, deriblant Europaparlamentets generalsekretær, kritiserte Hellas for dette grepet og mente at denne fremgangsmåten underminerte kraften og legitimiteten til folkeavstemninger generelt.

I forhandlingene viste Hellas til at landets demokratiske prosess i form av folkeavstemning bandt regjeringen og at man ikke hadde mandat til andre løsninger enn de som lå innenfor folkeavstemningen. Å argumentere med demokratiet som kilde er en maktfaktor i møte med andre demokratiske land.

Å skaffe seg "ryggdekning" hos velgerne og befolkningen kan altså være en utmerket forhandlingsstrategi og argumentasjon i forhandlingene. Og det er akkurat dette FrP forsøker å gjøre - å produsere forhandlingsmakt gjennom å vise til partiets grasrot, og at partiets forhandlere selvsagt ikke kan gå på akkord med partiets velgere og grasrota. For å bruke en velkjent hersketeknikk:

Det er jo noe alle må forstå.

Vi ser med en gang at KrF og Venstre ikke har samme mulighet til å bruke denne type maktkommunikasjon. Her er "grasrota" neppe noe å bli skremt av. Begge partier er under sperregrensen, og en mus som brøler skremmer ikke FrP og/eller Høyre.

Men det er tveegget sverd for FrP dette.

For det første er en slik posisjonering hemmende for partiets forhandlere. De kan ikke uten videre oppgi disse posisjonene og målene i bytte med andre posisjoner og mål. Å fronte dette utad binder dem til masta, og det kan koste dyrt for FrP å lande disse kravene. Hver gang FrP ønsker å diskutere andre krav vil dette drukne i de andre partienes argumentasjon. Det er nok å vise til at innvandringspolitikken er så viktig for FrP at hvis de skal ha mulighet til å få dette gjennom bør de gå stille i dørene i andre sammenhenger.

For det andre vet de andre partiene hvilken prestisje som ligger for FrP i disse sakene. Partiets forhandlere har manøvrert seg inn en posisjon hvor det er vanskelig å ha forhandlingsrom. Ved å invitere Hagen (med flere) inn i forhandlingene må de også stå løpende ansvarlig for de posisjoner som partiet fronter i forhandlingene. Hvis det glipper vil det være et betydelig nederlag for forhandlingsgruppen til FrP. Og de kan komme til å bli personlig ansvarliggjort.

Vi ser altså at forhandlingsgruppens eget ego kommer i spill, og kunnskap om dette hos de andre partiene kan bli meget kostbart for FrP.

KrF og Venstre kan utnytte denne kunnskapen til å oppnå store innrømmelser hos FrP. Ved å gi FrP en exit-mulighet og bidra til at de redder ansikt kan man oppnå politiske mål innen familie- og klimapolitikken som man ellers neppe kunne tenke seg.

Men det krever politisk mot og is i magen hos KrF og Venstre. Og de må stå samlet slik at det ikke er mulig for FrP (og Høyre) å splitte dem.

Tilbake til toppen